Jeg blogger jo ikke spesielt mye, eller hva? Men jeg vil gjerne endre litt på det. Og kanskje hvis jeg bruker bloggen litt som dagbok så blir det noe. Spesielt vil jeg dette fordi jeg må gjøre noe med motivasjonen med å gå ned i vekt.
Det er veldig vanskelig å skulle gjøre en helomvending når man har Asperger, jeg har jo alt inkludert hund inn i livet mitt allerede og da mener Aspergeren at nå har den da gjort mye her, vær litt takknemlig da!?
Men neida, jeg trøkker den ned og prøver på nytt. Keiron og Mikkel er veldig fin hjelp for meg i hverdagen, litt lettere når dem er her, skal jeg forsette med denne vekta har de vel kanskje ikke noen matmor om 10 år liksom, eller kanskje ikke når jeg har Mikkel og Keiron, men de neste? Tror jeg heller får være glad for at jeg ikke har diabetes type 2 (knock on wood)
Jeg er jo godt på vei, jeg har tatt av meg 7kg. Og jeg kan vel kanskje bare være åpen og si at på det verste, så veide jeg altså 137kg! Ja, du leste riktig, det er leit og ikke minst flaut og si det, men ja, 7kg lettere, og veldig mange kilo igjen å gå!
Men nå skal jeg tvinge meg selv til å blogge om dette.. ehm.. eventyret.
Med meg på reisen har jeg Keiron som assistent og Mikkel som støttespiller, og sikkert mamma og de andre også (dere vet hvem dere er)
Til nå har jeg vært hos ernæringsfysiolog for rådgivning og tatt til meg mange av rådene jeg har fått der. Jeg går fortsatt til sykepleier regelmessig for tett oppfølging, kan vel innrømme at jeg har vært slapp med å sykle på trim sykkelen min, men det skal vi endre på nå. Nå er jeg lei av denne vekta.
Men vinden, med jakke som ikke kan lukkes, den drister jeg meg ikke på enda. Lykkelig for å ha Border Collie sånn sett, aktiviserer han med hjernetrim inne og slipper han ut for å gå på do, det er han fornøyd med. Herlige gutten min, han smiler og koser seg. Men alt rundt Keiron er å skli litt ut, hehehe.
Assistenten:
Og Støttespilleren:
Nå får jeg bare begynne da..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar