Da har vi gått dagens tur, jeg og Keiron. I dag var det strålende sol og ingen vind ute så det var rent herlig å være ute når man hadde de rette klærne på seg. Var ikke noe kald, hadde strømpebukse og skjerf i dag og da var det perfekt.
Keiron trekker fint og har skjønt "framover" ganske godt nå, siden vi hadde med Mikkel sine etterlatenskaper som vi skulle kaste gikk vi bare rundt Rørvikveien og nedover Svarthammeren, isteden for å gå rett ned til Svarthammeren fra trappa våres. (Containeren er på øversida av leiligheten). Vi gikk forbi bunnpris og opp til hovedveien for å gå oppover kubakken hjem.
Nå dette ble spennende for Keiron er jo tross alt en Border Collie, og han som så mange andre BC'er gjeter dessverre biler. Dette kunne bli en ganske langtekkelig tur. Og ganske riktig, Keiron ville gjete. Men jeg tok han skikkelig på det (Holdt i sela altså) og sa han ikke fikk lov. Så forholdt jeg meg rolig, lot han ligge og sa strengt nei. Når han ikke lenger hadde fokus på trafikken begynte vi å gå, jeg sa strengt nei til han og han holdt seg foran meg og litt ut mot grøfta, der var det spennende lukter. Det jeg ikke forventet var jo ekstra gøy. Det kom ekstra mange biler på en gang i begge retninger, hvorpå Keiron satte seg rett ned, det ble for mye for han å gå samtidig som han ignorerte bilene. Jeg roste når han bare satt og vi gikk videre når det roet seg litt. Ikke en eneste bil ville han gjete! Flinke gutten! Passet på å pøse på med skryt for å gå framover og sa også kommandoen hver gang bil kom.
Keiron trekker fint og har skjønt "framover" ganske godt nå, siden vi hadde med Mikkel sine etterlatenskaper som vi skulle kaste gikk vi bare rundt Rørvikveien og nedover Svarthammeren, isteden for å gå rett ned til Svarthammeren fra trappa våres. (Containeren er på øversida av leiligheten). Vi gikk forbi bunnpris og opp til hovedveien for å gå oppover kubakken hjem.
Nå dette ble spennende for Keiron er jo tross alt en Border Collie, og han som så mange andre BC'er gjeter dessverre biler. Dette kunne bli en ganske langtekkelig tur. Og ganske riktig, Keiron ville gjete. Men jeg tok han skikkelig på det (Holdt i sela altså) og sa han ikke fikk lov. Så forholdt jeg meg rolig, lot han ligge og sa strengt nei. Når han ikke lenger hadde fokus på trafikken begynte vi å gå, jeg sa strengt nei til han og han holdt seg foran meg og litt ut mot grøfta, der var det spennende lukter. Det jeg ikke forventet var jo ekstra gøy. Det kom ekstra mange biler på en gang i begge retninger, hvorpå Keiron satte seg rett ned, det ble for mye for han å gå samtidig som han ignorerte bilene. Jeg roste når han bare satt og vi gikk videre når det roet seg litt. Ikke en eneste bil ville han gjete! Flinke gutten! Passet på å pøse på med skryt for å gå framover og sa også kommandoen hver gang bil kom.
Det andre vi greide på denne turen var altså denne kubakken. Den er både lang og tålelig bratt. Keiron holdt lina stram i bakken og vi hadde god fart faktisk. Ingen smerter! Jeg bare pustet og gikk. Halveis i bakken orket ikke Keiron trekke lengre, da hadde han tross alt trukket meg hele veien hjemmefra og han begynte å rusle. Men jeg gikk fremdeles. Og bestemte at vi skulle gå hele bakken. Ja, vi gikk hele bakken! Den siste fjerdedelen av bakken var det Keiron som ville stoppe, ikke meg! Jeg greide så vidt å prate, men greide å oppmuntre han til å fortsette. På toppen snublet vi over gangfeltet og stoppet inne på fortauet. Der hadde jeg bestemt vi skulle få pause. Da var jeg så sliten at jeg greide ikke hikste frem ett eneste nei til Keiron en gang (for når det kom biler) Vi kom oss hjem, men på slutten subbet jeg bare og beina føltes litt som jeg ikke helt hadde kontroll, men gud så deilig å gå opp hele forbanna bakken i ett eneste strekk!!!
STOLT!
Både jeg og Keiron er storfornøyde, Keiron ligger å sover fornøyd nå og jeg skal lage meg middag for nå er jeg sulten som en ulv!
Nedover Rørvikveien i strålende solskinn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar